Hva vet vi om kirken og klosterbygningene?

- Og hvilke valg har vi tatt?

En visualisering

Når vi nå presenterer en ny modell av klosteret på Tautra er det en visualisering, ingen rekonstruksjon. Til det er sporene for få og kildene for diffuse. Det kan finnes flere ulike «løsninger» og dette er en av dem! Vi ønsker med modellen, og gjennom ny teknologi, å engasjere og skape interesse for klosterruinene til nye grupper, særlig blant barn og unge. Under kan du lese litt om de sporene vi faktisk har og valgene vi har tatt underveis i denne prosessen.

Klosterbygningene

Sommeren 1879 foretok domkirkearkitekt Christian Christie utgravninger på Tautra. Sør for klosterkirken fant han spor etter grunnmurer som han antok var fundament for klosterbygninger i tre. Samtidig fant han også fundamenteringer for større murbygninger lenger sør-øst for klosteret. Vi har gått ut ifra at disse siste tilhører en senere byggefase, og i denne visualiseringen har vi valgt å konsentrere oss om klosteret før brannen i 1251.

Når den forrykte abbed Mathias Henrikssøn i april 1531 pantsetter klosteret, selger han også et nybygget hus på tre etasjer som står «forran vårt kloster» til Nils Lykke. Gerhard Schøning (1774) og Lorentz D. Klüwer (1817) beskriver henholdsvis «tomter» og «enkelte hjørnesteiner» sør for klosterkirken etter sine besøk på øya, og antar at dette er grunnsteiner for klosterbygninger i tre. At de ikke har med beskrivelser av klosterbygningene tyder på at disse har vært borte lenge, da anekdoter fra fortiden ofte ble notert. Trolig ble de flyttet eller revet allerede kort tid etter reformasjonen. Både Schøning og Klüwer laget skisser over anlegget, men disse synes være basert på antagelser mer enn reelle funn. Ett stående bygg de begge beskriver liggende ca 50 alen vest for kirken er ikke tatt med i vår visualisering.

Det har siden kun vært foretatt mindre gravninger knyttet til selve klosterkirken uten særlige funn, og heller ikke en georadarundersøkelse av området i 2006 gav noen nye spor. I 2011 ble det imidlertid funnet tre skjelett ved gravninger sør-øst for kirken, som indikerer hvor kirkegården lå.

Flere spor enn dette har vi ikke. Men en oppregning av inventar fra salget i 1532 tilsier at klosteret har hatt bygninger med funksjoner som andre kloster: kjeler og kar til kjøkkenet, dekketøy og glass til refektoriet (spisesalen), senger og sengetøy til dormitoriet (sovesalen) og gjestehuset, «70 gamle bøker oppå et loft», hvorav enkelte kanskje var skrevet i dagstuen og senere oppbevart i armariet (biblioteket). De hadde fullt smedutstyr, snekkerverktøy, glassmesterverktøy og jordbruksutstyr, samt utstyr til fiske. Et steinnaust sør-øst for klosteret skal ennå ha vært synlig på Schønings tid. I klosteret bodde dessuten ikke bare munker, men også lekbrødre som etter hvert ble erstattet med tjenestefolk. De bodde og arbeidet i hovedsak separat fra munkene.

På bakgrunn av dette, samt Christies opptegning og skisser med notater kan vi anta at klosterbygningene mer eller mindre har fulgt den tradisjonelle planen for klosteranlegg hos cistercienserne, med et sett bygninger som danner en firkant omkring en klostergård. Ved fundamentene lengst vest har vi de eneste spor etter ildsted, og vi har derfor lagt kjøkkenet hit. Sammen med lekbrødrenes vestfløy danner disse husene lekbrødrepassasasjen som fører rett inn i kirken.

Klosterruinene avtegnet gjennom tidene

Gerhard Schøning besøkte Tautra i 1774 og i tillegg til en beretning av det han så har vi denne tegningen av nordveggen. Han har ikke tegnet inn kapellet, men har med portalene. (Norsk Folkemuseum)
Henrik Mathiesen, 1890: Tautra klosterkirke 1774. Kopi av Gerhard Schøning 1774. (NTNU)
Schøning laget også dette grunnplanet av klosteret. Om klosterbygningene (D) skriver han «Her er formodentlig klostergården og munkenes værelser». Opprisset er altså en antagelse, da byggene for lengst var borte i 1774. (Norsk Folkemuseum)
Lorentz Diderich Klüwer registrerte kulturminner på Frosta i 1817. Også hans grunnplan av klosterbygningene er en antagelse, da «Af Cellerne kk, der have været af Træ, sees intet uden Tomten og enkelte Hjørnestene.» (Trondheim byarkiv)
Klüwer lagde trolig også disse skissene av kirkeruinen. Her ser vi ruinen fra vest og nord. (RA)
Klüwer lagde trolig også disse skissene av kirkeruinen. Her ser vi ruinen fra sør. (RA)
Peder Balke 1834. En dramatisk gjengivelse med stor kunstnerisk frihet. Vi kjenner likevel godt igjen ruinen i bildet. Bildet er basert på skisser fra Balkes besøk i 1832. (Veggmaleri, Peder Balke-senteret).
Otto Kreftings plan og skisse av kirkeruinen 1850-1870. (RA)
Emille Lasalle, 1842-56. Lasalle var en del av en ekspedisjon franskmenn som reiste i Skandinavia og Svalbard. Bildet av Tautra er etterrettelig, men samtidig noe romantisert i tråd med tidens kunstideal. (RA)
Christian Christie, Plan av grunnmurene på Tautra, etter utgravninger i 1879. (FMF)
Fra Christie har vi også flere skisser fra utgravningene. De samsvarer ikke alltid 100% med rentegningen som fulgte beretningen fra utgravningen. (RA)
Cisterciensernes klosteranlegg følger som oftest tett en idealplan. Denne samsvarer også i stor grad med funnene på Tautra og er lagt til grunn for vår visualisering. (Wikipedia)

Klosterkirken

I dag er det kun ruinen av klosterkirken som står igjen på Tautra. Denne består av ett sammenhengende kirkerom, samt en stor sidebygning mot nord. Muren har spor etter tre vinduer i nordveggen, ett i vest og ett i sør, samt tre portaler i nord, en i vest og tre i sør. Både innsiden og utsiden har spor etter hvitkalking. Det er lite profilstein bevart, men en base og et kapitel viser bruk av enkelt skivekapitel. Videre har kirken spor etter hvitkalking både på innsiden og utsiden.

Vi finner ingen spor etter hvelv, så trolig har kirken hatt et sperretak av tre. Østveggen har vi ingen kjennskap til, den var nedbrutt allerede på Schønings tid, men ved å se til andre cistercienserkirker har vi satt inn et trefoldighetsvindu her. Cistercienserne var opptatt av lyset, og den østlige delen var den helligste.

Den eldste gjengivelsen vi har er fra Gerhard Schønings bilde fra 1774 hvor vi ser klosterkirken fra nord med tre portaler og fem vindu. På dette tidspunktet stod også sørveggen av kirka, og Schøning beskriver denne med fire vinduer, ett lengre øst enn de andre. Klüwer derimot beskriver fire vinduer i både nord og sør, den søndre gjennom muntlig bekreftelse, da denne skal ha blitt revet 10-12 år tidligere. Steinen ble benyttet til å bygge Tautra Nordre, dagens Klostergård. Både her og i andre grunnmurer rundt på øya finnes det nok mang en stein fra klosteret.

Det har vært diskusjoner om hvorvidt nordportalen i kirken er original, da en slik portal ikke er vanlig i cistercienserkirker. Den eksisterte på 1700-tallet ved Schønings besøk, og det finnes en tilsvarende portal i klosterkirken på Munkeby. Cistercienserkirkene er heller ikke helt ensartede. Vi har derfor valgt å ta den med i denne modellen, men den kan selvsagt være en senere tilføyelse.

Interiør

Det er i dag få spor etter interiøret i kirken. I øst er fundamentene fra alteret bevart, og det er også funnet spor etter en steinsetting i forkant av dette. Kirkerommet har vært oppdelt med skillevegger, alle hadde ikke adgang over alt. Schøning har tegnet inn fundament for et korskille i mur, men vi har ingen indikasjoner på dette fra andre, heller ikke i grunnen. Trolig har dette og skillene mellom munkenes kor, sykekoret og lekbrødrenes kor vært i tre. Til hvert kor var det en inngang fra klosteranlegget i sør. Både i munke- og lekbrødrekoret har de hatt korstoler som stod med ryggen mot veggen. I sykekoret var kanskje benker. Fra dormitoriet kan det ha gått en nattrapp inn til munkekoret slik vanlig var, for rask og trygg adkomst til nattens tidebønner og messe. En annen trapp førte opp til andre etasje i kapellet, vi har plassert denne i veggen.

Høyalteret har etter tradisjonen trolig ligget et par trinn opp fra gulvet, slik vi ser det i Lyse kloster og var viet jomfru Maria og kanskje andre helgener. Og selv om cistercienserne strebet etter nøkternhet må altrene vært flott dekorerte, gjerne med helgenskulpturer. Hvert kor hadde videre ett eller flere alter: vanlig var et Mariaalter og et for St. Bernhard i sykekoret og et alter viet det hellige kors i lekbrødrekoret. Over dette alteret, på veggen mot sykekoret, hang et krusifiks.

Vi har ikke bevart spor etter nisjer i veggene i kirken, men i sørveggen må det i høykoret vært en piscina, en «utslagsvask» for hellig vann, sedila (sitteplasser for de som ledet messen) og credens, for alterkanner og vann.

Veggene i kirka har vært hvitkalkede, trolig uten særlig dekorasjon, men kanskje med tekstiler som isolasjon. Under utgravninger ble det funnet glaserte fliser i brun og grønt. Et gulv av samme utførelse skal på midten av 1800-tallet ha eksistert på gården Tautra Søndre og må ha vært hentet fra klosteret.

«Kapellene»

På nordsiden ligger i dag to rom, begge med hver sin inngang fra kirken, fra det vestligste er det også en utgang mot nord. Muren som deler rommet er tolket som sekundær, altså er den kommet til senere. Om det skjedde i løpet av middelalderen eller nyere tid vites ikke, men rommene skal ha vært benyttet som potetkjeller på 1800-tallet. Den vestlige portalen til kirken er også tolket som sekundær, trolig innsatt ved delingen av kapellet, og vi har utelatt den fra modellen. Kanskje er også porten mot nord av nyere dato. Ingen av de eldre tegningene fra Tautra viser kapellene, da murene trolig var overgravd av jord og stein, men de er med i oppmålingstegningene.

Spor i veggen i det vestlige rommet tyder på at dette har hatt et tønnehvelv, Schøning sier begge rommene har vært hvelvet. Murene er usedvanlig tykke for et rom av denne størrelsen og er trolig dimensjonert for både hvelv og flere etasjer. Et tønnehvelv krever tyngde på toppen for ikke å skli ut og et bygg i to etasjer er derfor naturlig.

Vi kjenner ikke den opprinnelige funksjonen til bygget. Vi kaller det i dag «kapell». Tilsvarende, men mindre finnes både på Munkeby og ved Lyse, men de har også kapell i sør, noe Tautra mangler. Rommet kan også være et sakristi, hvor liturgisk utstyr, messeklær m.m. ble oppbevart og hvor de geistlige klede seg om til messen. Det fungerte da også som «skattekammer», hvelvet beskyttet mot brann. I nordveggen finnes en nisje, som kan ha vært brukt til oppbevaring. Sakristiene var imidlertid normalt sett plassert i sør. Rommet kan også ha vært kapittelsalen i klosteret, normalt det mest påkostede rommet av klosterbygningene og i regelen hvelvet. Men også dette skal etter tradisjonen ligge på sydsiden av kirken, som en del av klosterfirkanten, og vi har valgt å legge kapittelhuset dit i denne modellen, mye fordi vi i svalgangen her har spor etter tre begravelser, noe som var vanlig fremfor kapittelsalen.

En teori om at dette er en eldre kirke som stod på stedet da munkene kom virker ikke plausibel, da veggene har forbant i muren til kirken, de har samme dimensjoner og er bygget på samme måte som kirkeveggen forøvrig. Men det er mulig rommet ble ferdigstilt før resten av kirken og fungerte som en kirke i den første tiden, før hele klosterkirken var fullført, og kanskje kan dette også forklare plasseringen i nord.

Klosterhagen

Til et kloster hørte en klosterhage. Eller hager, hver til sin bruk: kjøkkenhage («kålgård»), medisin- og urtehage og frukthage. Dessuten ble korn og sikkert hamp, humle og lin dyrket i tilknytning til klosteret.

Vi har flere beskrivelser av en frukttrehage på Tautra. Både Friis og Schønning beskriver en stor eplehage sør for klosteret. Sammenraste steiner skal ha tilhørt en innhegning. Schønning beskriver også ask, eik og hagtorn rundt ruinen. Askeavkok, askmitl, var mye brukt i klostermedisinen, visstnok effektiv mot plager som magesyke, ormebitt, blødninger og benbrudd. Han skriver videre om apoteker Strack fra Trondheim som årlig tok sin reise til Tautra for å samle urter som kun vokste her. Andre vekster på øya, som kirsebær og solbær, skal etter tradisjonen være innført av munkene.

Hagene var bygget opp etter nøye planer, på samme måte som anlegget forøvrig. De var dessuten ikke bare nyttehager, de var også til fryd, ved farge og duft, og et sted for ettertanke og refleksjon, som et paradis på jord. De ulike blomstene hadde gjerne en symbolsk betydning, som den uskyldsrene, hvite liljen eller martyrenes blod i de røde blomstene. Foruten å gi frukt var dessuten frukttrær symbolet på kunnskapens tre.

Også undervisning kunne foregå i hagen, å oppholde seg i det grønne skulle ha en positiv og oppfriskende virkning på sinnet. Hagen var også et fint sted for rekreasjon, munkene ble årelatt seks ganger i året, og viktig for kostholdet var da salvie og jernrik persille som ble dyrket i urtehagen.

Prosjektet strakk seg ikke til å lage et fullgodt hageanlegg i denne omgang, men kanskje vil du en dag også kunne ta en digital hvil blant fruktrærne på Tautra!

Takk

Vi har fått god hjelp til å lage modellen! Stor takk til Øystein Ekroll (NDR), Margrethe C. Stang (NTNU), Margrete Syrstad Andås (NTNU) og Ingunn Øren Kvande (NTNU). Vi snakket innledningsvis også med Per Steinar Brevik ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Takk også til Kongshirden 1308. Fra Fortidsminneforeningen har Merethe Skjelfjord Kristiansen og Linn Willets Borgen bidratt.

Modellen er laget i samarbeid med Tidvis AS og er muliggjort med støtte fra Riksantikvaren, Kulturrådet og Nordenfjeldske Bykreditts Stiftelse.