Konserveringshistorikk for Tautra

Arbeidet med å forvalte og formidle våre eiendommer er et ansvar Fortidsminneforeningen tar med største alvor, og i denne historien har Tautra en særskilt rolle: klosterruinen var foreningens aller første eiendom, gitt i gave av teolog Jacob von der Lippe Hansen i 1846. Eierskap av kulturminner var ikke den opprinnelige planen til foreningen, og man kan i ettertid humre over følgende formulering i årsberetningen for 1914:

«Gjennem den anførte maate er derfor Foreningen kommet i besittelse av en række eiendomme, som tiI dels har skaffet den meget bryderi. Det begynte i 1846 med Tautra klosterruiner...»

Bevaringshistorien på Tautra føyer seg inn i norsk konserveringshistorikk generelt når det gjelder ruiner i stein fra middelalderen. I 1851 skjer den første utgravningen av ruinen, mens de første konserveringsarbeidene tar til i 1879 og 1884. I 1901 foregår det også arbeider her, ellers følges den nasjonale trenden nogenlunde; aktivitetstopper på 1920-30-tallet, jevnt stigende fra 1950-70-tallet, med en topp på 1980-tallet. På Tautra er det igjen aktivitet på 1990-tallet. Konserveringsaktiviteten for norske middelalderruiner er beskrevet som skippertak og ikke regelmessig vedlikehold. Skippertaksmentaliteten er treffende også for organiseringen av konserveringsarbeidene på Tautra sett over hele perioden (Kvande 2012).

Fra 2009 endrer dette seg, da ruinen på Tautra blir en del av Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner, «Ruinprosjektet», med årlige tilførte midler til konservering. Målet til bevaringsprogrammet for ruiner er at et utvalg ruiner skal sikrest og gjøres tilgjengelig for publikum. I Norge har vi rundt 100 større og mindre ruiner fra middelalderen. Les mere om bevaringsprogrammet her.

Reparere, restaurere, konservere…

Konserveringsarbeidene på Tautra har gjennom tidene foregått etter evne, både økonomisk og kunnskapsmessig. Hvordan vi tenker omkring istandsetting av ruiner har dessuten endret seg over tid. Der man tidligere var mer fokusert på å restaurere, er målet i dag å konservere. Riksantikvaren forklarer dette slik:

Konservering av et kulturminne betyr at man sikrer det så godt som mulig mot ødeleggelser. Disse ødeleggelsene kan være forårsaket av naturlig nedbrytning eller av menneskelig inngrep.

Restaurering betyr å helt eller delvis tilbakeføre en bygning eller gjenstand til en tidligere tilstand. Ved restaurering må man velge hvilket tidspunkt kulturminnet skal tilbakeføres til. Det kan være slik det var da det ble laget eller oppført, slik det var på et senere tidspunkt eller en kombinasjon av ulike stadier.

Det kan likevel være flytende overganger mellom begrepene, enkelte arbeider på Tautra kan tolkes som restaurering, og diverse metoder og materialer som er brukt kan heller ikke kalles særlig konserveringsvennlige.

Store deler av murverket på Tautra er en forsøksvis tilbakeføring til originalt uttrykk. Eksempelvis er den østlige delen av sørveggen, samt østveggen delvis bygget opp i nyere tid. Dette ble gjort for å gi et mer samlet inntrykk av hvordan kirken kan ha sett ut. En slik type tilbakeføring vil man være mere tilbakeholden for å gjøre i dag. Valgene har også vist seg å ikke alltid være teknisk gode løsninger. Høsten 2019 raste en del av den øverste delen av ytre vestvegg ut etter et større regnskyll. Mye av steinen vi ser på vestveggen i dag har ikke forbandt, men er en «påklistret» fasade uten feste inn i murkjernen. Dette gir store utfordringer i konserveringsarbeidet.

Å konservere en ruin slik at den skal tåle de same påkjenningene som en bygning med tak, er en utfordring, og krever spesialkompetanse. For Fortidsminneforeningen er det viktig, og riktig, å benytte håndverkere med god kompetanse og erfaring til konserveringen av våre middelalderruiner, men denne er det ikke mange som innehar i Norge. Til å konservere våre ruiner i Trøndelag er Fortidsminneforeningen så heldige å ha en av de mest erfarne håndverksbedriftene inne ruinkonservering i Norge, Bakken & Magnussen AS.

Mange synes nok at arbeidet på Tautra skrider sakt frem, men som raset i 2019 viser, er ikke ruinkonservering et forutsigbart arbeid og vi må ta tiden til hjelp. I tillegg til kompleksiteten i konserveringsarbeidet, legger også kort murersesong, med kalkmørtel kan man mure i perioden april-september, hindringer for raskere fremdrift. Selv med økte tilskudd er det derfor ikke trolig at vi har kunnet drevet konserveringsarbeidet på Tautra noe raskere. Men vi må ikke glemme at også konserveringsarbeid er en del av historien, og helt nødvendig for at vi og generasjoner fremover skal ha muligheten til å oppleve klosterruinene. Likefult ser vi alle frem til den dagen ruinen på Tautra kan oppleves uten stillaser!

I dag vil vi vel si at det var bryderiet verd å ta over eierskapet av klosterruinen på Tautra, selv om veien hit har vært humpete og det fremdeles gjenstår mye arbeid med å sikre ruinen for fremtiden.

Er du interessert i mer utdypende informasjon om konserveringsarbeidet på Tautra, kan du laste ned Ingunn Øren Kvandes rapport (2012): Tautra klosters konserveringshistorie. Riksantikvarens ruinprosjekt 2012 her. Årlige rapporter fra konservering med mer finnes i Riksantikvarens Vitenarkiv.